Vi sitter på varden og lar blikket seile. Fra jøkelens islys i øst til Lofotvæggens hilderland i vest under havranden. Det ryker av dypet og det driver av himlen, mens storm og tåke knuses mot...

Fjordene fylder sine lunger med uvørne drag der nord, og himlen har kort mellem glæde og sorg.

Da revner tåken – og endnu en gang står han for oss, titanen, lynomfunklet, vassdrivende, skinnende som smergelpusset jern. Det raper av torden omkring ham, men det rager ham ikke, ingenting rager ham, der han...

I disse sekunder, som koncentrationen gjør tidløse, oplever jeg hvordan hele min skjæbnes brede væv løper sammen til en eneste tråd i denne passage på en tolv-femten forbitrede fingertak.